Bokelskere.no

... etter noen munnfuller lembas la Frodo seg godt til rette på de brune bregnene og sovnet. Sam så på ham. Det første morgenlyset hadde så vidt begynt å krype ned mellom treskyggene, men han kunne se sin herres ansikt ganske tydelig, og hendene med; de lå avslappet på marken inntil ham. Han ble plutselig minnet om Frodo, slik han hadde ligget i dyp søvn i Elronds hus, etter det livsfarlige såret. Mens Sam satt vakt den gangen, hadde han lagt merke til at det iblant var som om det skinte et svakt lys inni ham; men nå var dette lyset klarere og sterkere. Det var fred over Frodos ansikt. Sporene av frykt og bekymringer var glattet ut; men det så gammelt ut, gammelt og vakkert, som om årene som hadde siselert det, nå kom til syne i mange fine rynker som før hadde vært gjemt; skjønt ansiktets karakter var ikke endret. Ikke så at Sam Gamgod uttrykte det slik for seg selv. Han ristet på hodet, som om han fant ord nytteløse, og mumlet: "Jeg er glad i ham. Det er sånn han er, og iblant skinner det liksom igjennom. Men glad i ham er jeg, enten det er sånn eller slik".