I aftenbønnen skal jeg takke Gud, sier tante Ellen, Gud som reddet oss. Hun leser foran. Men da hun har listet seg ut på tå, folder jeg tvilrådig hendene på nytt og hvisker noe litt rotete om takk til Blakken og Aslak og lensmannen istedenfor, fra Gud og meg, eller i hvert fall fra meg, i tilfelle Gud skulle mislike det.