Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?