Jeg husker da jeg var ganske ung, neppe voksen. "Mannen", "mysteriet" beskjeftiget alltid min fantasi; men ved siden av drømte jeg om et livsverk. Jeg var grepet av tidens tanker, efter hvert som de nådde meg, og ofte trodde jeg å ha funnet mitt livskall. Mellom kunstnerdrømmene kom andre. Snart var jeg besatt av politisk iver, agiterte som en riksdagskandidat før valgene, drømte om å bli en ny Jeanne d'Arc. Snart var det religionen, snart avholdssaken, snart sykepleien. Så ble jeg Stuart Mill-gal. Kvinnens frigjørelse var det høye mål jeg skulle vie mitt livsarbeide. Og jeg leste mange bøker, klippet mitt hår kort og kjøpte ridepisk.
Viser 2 svar.
Perfekt timing for et sitat fra Hulda. Jeg må visst grave fram denne boka igjen og se om jeg finner ut av "Garborg-feminismen".
Jeg kikket litt i boken etter å ha lest ditt innlegg i Haugtussa-tråden. :)
"Garborg-feminismen" kan jeg lite om, men jeg husker at min mor fortalte at kvinner nok kunne ha arbeid og høy utdannelse, men så snart de fikk barn var det skikk og bruk at de skulle "ofre" seg for familien, uten at de samtidig skulle miste sin egen identitet. Hårde bud. Og dette var vel noe av kjernen i det som ble predikert til de unge jentene (deriblant min mor) som samlet seg og lyttet til Hulda Garborg.
Sist sett
