Hun likte bedre å tenke på himmelen som en tilstand. Som om farmorens sjel eksisterte et sted der ute. Lett, lett, i ett med alt. Som et lys. Eller en tone. Men like vakkert var det egentlig at hun ble lagt i jorden. At det som hadde vært henne, igjen tok del i det store kretsløpet, at hun ble til jord, til luft og vann. Det gjorde henne svimmel bare å tenke på det. Og når hun tenkte sånn, skjønte hun ikke at folk hadde behov for religion. Naturen var enestående nok i seg selv.
