Bokelskere.no

Synd, men sant. Det skulle vært rom for små rom med selvmedlidenhet.

En kommentar: Pity betyr medfølelse / sympati/ empati, men brukes ofte i de tilfeller der vi i Norge gjerne snakker om "stakkarslighet". Altså en form for medfølelse (dersom dette i det hele tatt er en nødvendig ingrediens) som ledsages av en mindre sympatisk følelse av egen overlegenhet vis a vis den lidende. I boka dukker ordene Gretemor har plukket ut opp da hovedpersonen snakker om sin lidende, og kanskje i hans øyne også noe stakkarslige søster. Rett før sitatet sier han "I don't want to insult her".

Mange har tenkt sitt om følelsen av "pity" (klarer ikke å komme på et enkelt, dekkende ord på norsk). Nietszche mente, og mange tror han snakket om sympati generelt, at det er en følelse som bare bidrar til å spre lidelse. Han mente sågar at det innebar en negasjon av livet, ja, at det var en anerkjennelse av livets meningsløshet og dermed - nihilisme.

Vi har vel alle erfart at det å uttrykke at man synes synd på noen er en øvelse med varierende utfall, og at det ofte ikke tilfører den andre noen styrke, at det tvert imot kan virke støtende og utløse en bråte med forsvarsmekanismer. I blant er ingenting mer egoistisk enn å gråte med den andre, da har man faktisk gjort lidelsen til sin egen og er ikke lenger tilstede slik man burde være.

Vel, dette ble som vanlig mange ord. Poenget mitt var at jeg tror Auster siktet til hvordan det å uttrykke at man synes synd på noen kan såre heller enn å lege.

Hei, jeg prøvde å følge deg, men det er nok for sent på kvelden, eller så snakker vi litt forbi hverandre. Jeg har ikke lest boka, og kjenner ikke til konteksten dette sitatet sto i. Dermed tolket jeg det helt fritt, og tenkte at noen snakket om seg selv. Du og Auster har nok rett i at det ikke er så konstruktivt alltid å synes synd i noen, det er sjelden konstruktivt som en holdning til noen. Noen ganger har det mer konkrete "jeg" allikevel behov for umiddelbar "pity", hvis du skjønner, det skal bare ikke vare mer enn et øyeblikk, før man igjen heiser skuldrene og "går videre". Det er den umiddelbare sympatien som kommer før du tenker "jeg er glad for at det ikke er meg". Eller den følelsen du har når du kommer ut av legesenteret og fastlegen din nettopp har fortalt deg at du har kreft. Helge Torvund har beskrevet dette veldig vakkert i en artikkel, hvordan han mistet motet et øyeblikk, og fant det igjen. Motet kommer og går når man er i en vanskelig situasjon, og det var det jeg tenkte på, at det er synd at vi skal være så tapre hele tiden. Jeg mener: Må vi være tapre hele tiden? Kan vi ikke unne oss små øyeblikk av "pity" rettet mot oss selv?

Jeg kan være enig i mye av dette, og mitt opprinnelige innlegg markerte heller ikke uenighet, det hadde ingenting med gyldigheten av ditt utsagn å gjøre. Jeg kunne tilføye noe fordi jeg selv har lest boka, ganske enkelt. Ingen stor fan av tapperhet som ledende prinsipp hvis det betyr at man aldri blottlegger sitt følelsesliv, hverken for seg selv eller for andre.

Unnskyld, men siden du plumper rett ut i en av mine kjepphester, kan jeg ikke dy meg! Empati er IKKE synonymt med medfølelse og sympati.

I folkeopplysningens navn må jeg få si at empati er innlevelsesevne, dvs. «evne til å leve seg inn et annet menneskes situasjon og å se situasjonen fra hans eller hennes side.» Empati dreier seg om å se situasjonen fra en annens side, og å forstå hvorfor vedkommende handler som han eller hun gjør. Jeg kan være uenig med deg, og heller ikke synes særlig synd på deg, men jeg innser likevel at, sett fra din side, kan handlingene dine være logiske.

Medfølelse og sympati er mer beslektet med medlidenhet – Jeg har sympati med deg og synes synd på deg.

Empati er et begrep som brukes feil så ofte at det er i ferd med å miste sin betydning. Dessverre.

Takk for betimelig korreksjon!

Jeg synes dette er vanskelig. Det er forholdsvis lett å gjøre distinksjonen i språket, men jeg synes ikke den like lett lar seg overføre til virkeligheten. Total forvirring oppstår når noen også skiller mellom affektiv og kognitiv empati. Den kognitive innebærer en form for empatisering som nok langt på vei ligner den formen for empati du skisserer - som en forståelse av den andres tankeprosess. Affektiv empati innebærer en gjenkjennelse av og identifikasjon med en annens følelsesliv. For meg er dette ensbetydende med å føle sympati, da omsorgsbiten nærmest gir seg selv ved en slik gjenkjennelse. Jeg har på stående fot vanskelig for å se for meg scenarioer der dette ikke vil være tilfelle.

Jeg er dog enig at ordenes egenart, for jeg ser den tekniske distinksjonen og er åpen for at den praktiske, virkelighetsnære distinksjonen gir større mening for andre, definitivt bør bevares og skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!

Jeg tror at dette blir mer mer forståelig, og logisk, hvis man omsetter kognitiv og affektiv empati til konkrete eksempler. Hvis du har opplevd å miste noen nære personer, så får du gjerne uttrykt sympati fra andre mennesker.; Når de for eksempel gir deg en klem eller et håndtrykk, og sier noen ord , eller ikke, så merker du, på en intuiriv måte, hvem som "virkelig" kjenner igjen det kaoset du er i da, og hvem som "bare" kan tenke seg til hvordan du har det der og da, Jeg mener ikke at det ene er mer ekte eller bedre enn det andre. Særlig når man er profesjonell "hjelper" som meg selv, er det noen ganger viktig å ikke tippe over i for mye affektiv empati.

Jeg mener du er inne på noe viktig her, Karen. Som profesjonell hjelper må du kunne formidle en ektefølt medfølelse/sympati med den du skal hjelpe eller støtte. Samtidig må du ikke la dine egne følelser overmanne deg (for mye affektiv empati om du vil - et kunstig uttrykk etter min mening). Det er her den tankemessige distansen kommer inn. Skal du kunne være til god hjelp, må du kunne bruke både hjertet og hjernen.

Finn Carling sa en gang noe sånn som at den profesjonelle er spesielt skikket til å vise medmenneskelighet, nettopp fordi den profesjonelle har kunnskap og trening i å bruke både sin kunnskap (tankene) og sine personlige egenskaper (hjertet).

Det er et veldig interessant område. Vi skal ikke være redde for følelser, i hvertfall, De som tar imot hjelp, er jo også forskjellige, noen vil ha rene og saklige utgreiinger, og andre vil (bare) ha omsorg og støtte. Jeg ville nok vegret meg for å få for mye sympati hvis ikke det fulgte med noe nyttig samtidig. Hvis man møter mennesker i krise, er det heller ikke ålreit at de får behov for å trøste hjelperen. Finn Carling har delvis rett, det er ikke alltid at den profesjonelle evner denne balansen bedre enn andre. De fleste gjør nok det.

Vel, det er ikke nødvendig å gjøre dette vanskeligere enn det er. Begrepet empati rommer både hjertet og hjernen, det du kaller affektiv og kognitiv empati (om jeg forstår deg rett). For å sitere meg selv:

«Når du har en empatisk væremåte, bruker du både tankene og følelsene dine. Du retter oppmerksomheten mot den andre og åpner deg følelsesmessig mot han eller henne. Du bruker dine egne erfaringer for å kunne forstå hvordan den andre har det. (…) Når du har empati, tar du innover deg den andres følelser, og du bruker tankene dine for å holde en viss følelsesmessig avstand. Denne avstanden gjør det mulig for deg å tenke over situasjonen, vurdere den, og finne ut hva du skal gjøre videre. Både følelsene og tankene inngår i det å ha empati – og tankene og følelsene er like viktige.»

"… skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!"
Og så var du så uheldig å bli utsatt for meg!!

Jeg er glad for at du snakker om avstand, og for at du ikke skjelner så tydelig mellom hjerte og hjerne, eller fornuft og følelse. Dette er interessant, men jeg oppfatter skillet mellom kognitiv og affektiv empati som et akademisk skille, som er mest nyttig ift refleksjon, og så klart praksis deretter.

Hehe!

Grunnen til at dette er vanskelig for meg er nok nettopp fordi jeg ikke gjør et skille mellom hjerne og hjerte, ei heller mellom følelser og tanker. Når disse uttrykkenes forskjellighet nærmest brukes som referanseramme for den distinksjonen som gjøres mellom sympati og empati oppstår derfor problemer. Jeg har en materialistisk overbevisning. Jeg må regne med noen semiotiske forstyrrelser av denne sort, hehe.

Empati handler om å ta den andres følelser, tanker og opplevelser innover seg, og å leve seg inn i den andres situasjon. Du er i stand til å se situasjonen fra den andres side. Om du er enig eller uenig med vedkommende, sympatiserer eller stiller deg kritisk, spiller ingen rolle.

Verre er det ikke. Empati og sympati er to helt forskjellige ting.

Vi snakker litt forbi hverandre. Jeg har ingen problemer med å forstå den forskjellen språket skisserer, i språket. Den semiotiske koblingen som gjøres mellom mental forestilling og uttrykk i wikipedia, i ordboka og i daglig bruk er åpenbar (for disse to ordene).

Jeg synes det er spennende å utfordre presisjonen i språkbruk som har fått et kulturelt rotfeste. Moderne vitenskap og memetikk kan ofte være i stand til å rokke ved semiotiske koblinger som vi tar for gitt. Jeg begynte å tenke på dette da jeg merket at jeg selv ikke uten videre godtok at det i mitt sinn foregår to forskjellige prosesser avhengig av om jeg sympatiserer eller empatiserer. Jeg kan f.eks fortelle meg selv en "historie", underveis og etterpå, om hvordan jeg tenkte da jeg handlet, om hva som foregikk i hodet mitt, men er den sann, eller er den kulturelt betinget, en måte å gjøre mine handlinger meningsbærende på i et sosialt tegnsystem?

Det var derfor jeg tok denne avstikkeren, men jeg skal ikke ta dette videre her.

Kan man oversette "pity" til jeg føler (med deg). Kan man ikke si "I pity you" i enkelte situasjoner, eller er det nedlatende ment?

Nå beveger jeg meg ut i et område utenfor det jeg behersker.

Jeg tror pity kan ha både en positiv og en negativ valør – avhengig av sammenhengen. I pity you, jeg synes synd på deg/føler med deg, kan man godt si uten at det er noe negativt ved det – snarere tvert imot. I sitatet som er utgangspunktet for diskusjonen, oppfatter jeg pity mer som medynk, selvmedlidenhet – noe som kanskje ikke er så fruktbart.

Skjønt, jeg er enig med deg i at vi bør kunne unne oss små rom av selvmedlidenhet :-)

Da tror jeg vi er enige alle sammen, jeg er alltid fornøyd når jeg opplever meg forstått og mener å forstå selv. Unntatt er begrepet empati, som ikke var så aktuelt her.