«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»
Sist sett
