Bokelskere.no

Hun lar arbeidet synke og sitter og ser på sine hænder. De er ikke hendes længer. Hendes er blårøde hverdagshænder, som mamma kaster opgitte blik på og ber hende holde under bordet - dette er to romanhænder, hvite og lange, litt store, litt skrubne, men pene. Hun kan ikke la være at synes, at de er pene, der de ligger i hendes fang, gjennemsiktige i skindet med blå årer og svakt lyserøde knoker. De tilhører en god bekjendt, som bare Alberte kjender - en glad og vakker og sorgløs pike, som går usynlig ved siden av hende, som ingen ser uten hun, men som lever med et intensere liv end nogen synlig skapning. Som kan alt, tør alt, håber alt og ikke frykter nogen eller noget, ikke engang mamma - og hvem alt er gitt, frihet, glæder, pene klær. På Albertes ensomme færder hænder det, at den sorgløse piken sletter hende ut, materialiserer sig i hendes sted, blir Alberte, men det er et mirakel som ikke tåler vidner. Så fort et levende liv toner frem, går forvandlingen tilbake. Den gamle Alberte går der, som om ingenting var hændt, gjør sig liten i klærne og så ubemerket som mulig.