En av de største redslene jeg kjenner, er å ikke komme inn der hvor jeg bor. Hvor skal jeg så gjøre av meg? Denne tanken på utestengelse sender meg straks tilbake til ungdommen da det hendte at jeg ble kastet ut av huset og måtte tilbringe natten ute, gående eller sovende under åpen himmel. Det kunne oppleves som en frihet å gå ute om natten, å sove under et tre, men idag er jeg blitt for gammel til å ligge i skogen eller på en fjellhylle, og det er derfor alltid med en dyp takknemlighet jeg merker at nøkkelen min glir motstandsløst inn i låsen, at nøkkelen vrir låsen om, at døren går opp, at ingen roper eller skriker, og at jeg nå kan gå stille inn i huset hvor jeg bor.