Vi lever i en tid preget av dumhet. Det er dumheten som styrer livene våre, som bestemmer utviklingen og gjør at vi ødelegger alt det vi kommer i berøring med. Det er dumhetens skyld at vi ikke kan elske hverandre ordentlig. De fleste forsøker så godt de kan å beskytte seg mot dumheten, de bygger svære hus med tykke vegger og doble vinduer for å forsvare seg mot den, de gjemmer seg bak sikkerhetslåser, solide utdannelser og yrker, bak familier og venner, de lager forskjellige moraler og innretninger og systemer mot den, de forkaster den og håner den og diskuterer for og imot til det kjedsommelige, men mest av alt forakter de den, for dumheten kan ikke skilles fra det å være menneske. Vi kan mer eller mindre dumme, og en tid kan være mer preget av dumhet enn en annen, men dumheten vil bestandig være der, og det er til syvende og sist et spørsmål om hvordan vi forholder oss til den.