Inga har en mamma fortsatt,
og Inga har en pappa fortsatt.
Og Inga har en seng der og en seng der,
men av og til føles det som om hun ikke har noen,
som hun ikke har noe sted som er sitt.
Hun er på besøk hos pappa, på besøk hos mamma.
Bor midt i mellom.
Bor ingen steder.
Bor midt i krigen.
Et hull i verden.
Hun prøver å holde det fast, det som var,
men det går ikke,
for det fins ingenting å holde fast i lenger,
fins ingen familie lenger,
fins bare løse biter spredt fra hverandre,
for alt er knust, alt er i ruiner,
tråkket på, ødelagt.,
og hun klarer ikke holde fast noe som helst,
selv om armene hennes strekker seg
og strekker seg
og strekker seg
som seigmann - armer uten kraft,
for alt er mistet,
for alt faller fra hverandre,
alt revner.
Sist sett
