I Värmland var skogene vidstrakte på den tiden og åkrene små.
Tunene var store, men stuene trange,
vegene var smale, men bakkene bratte,
dørene lave, men dørstokkene høye,
kirkene uanselige, men gudstjenestene lange,
livsdagene få, men bekymringene uten tall.
Men ikke var vi värmländinger noen jammerdøler eller hengehoder av den grunn.