Hvis vitenskap er noe man akseptere eller forkaste på grunnlag av personlig smak, hva slags virkelighet hadde i så fall hun og jeg til felles? Hvis det "fungerte for meg" å si at solen står opp i vest, ville hun da være villig til å gå med på det, godta det som mitt spesielle grep på tilværelsen? Kanskje jeg burde latt meg imponere av at disse positive tenkerne gadd å appellere til vitenskapen i det hele tatt, om det nå var "vibrasjoner" eller "kvantefysikk", og om det skjedde i en aldri så forkvaklet form.