Inne i butikken møter jeg min kone av alle mennesker. Hun bruker å være på jobb på denne tiden av døgnet, men det er hun tydeligvis ikke i dag. Hun har vel sine grunner.
Heisan, sier jeg.
Du ser ikke ut, sier hun. Jeg tar ikke for hardt i hvis jeg sier at min kone synes det er merkelig at jeg bor oppe i skogen for tiden. Hun skjønner ikke noe særlig av det, virker det som. Jeg vet ikke om jeg skjønner så mye av det selv. (...)
Men jeg var altså ute og syklet. Og så falt jeg. Nokså brutalt. Det går jo som kjent ofte unna i skogen. Og marginene er ofte små. (...)
Jeg er gravid, sier hun nå.
Himmel og hav, sier jeg. Igjen?
Dette var mye på en gang.
Sist sett
