Er den såkalt psykologisk realistiske roman bare ønsketenkning, ren fantasi? For hvis darwinismen har rett, burde det å skrive realistisk, slik livet er, være å la slumptreffene få den rolle de faktisk har. At ting kan skje uten at det får konsekvenser. At episoder får være usammenhengende og uforløste. At man viser det uoverskuelige kaos. (...) Er altså det vi til nå har kalt realisme, egentlig romatikk?