Da hørte jeg plutselig et bilde. Det er sant. Jeg hørte det. Jeg bråsnudde og så rett på en vanvittig skikkelse som stod på en bro og holdt seg for øra og skreik av all kraft. I bakgrunnen brant landskapet og det rant blod fra himmelen. Jeg hørte det. Det er sant. Jeg stod spikra foran bildet. Skrik stod det på ramma, det frøys inni meg, skriket, det skar i øra mina, og det var ikke bare hun som skreik, åsene bak henne gjorde det, og himmelen og vannet og broen hun stod på, hele verden var et svært skrik, det måtte være mora til den lille jenta fra Vietnam. Det bygde seg opp inni meg, et kjempebrøl, det kom som en søyle opp halsen, jeg svelga og bar meg, kunne ikke skrike sånn her, i et museum, det gikk ikke an, jeg reiv meg løs og løp bort til Henny og var sliten inn til margen.
Sist sett
