Tysk film siden 1990 er mangfoldig og spennende. Ikke minst fordi den stadig går tett og inkvisitorisk på den nære historien, som enten har vært lukket eller fortegnet av ideologiske grunner. Nå står disse dørene på vidt gap, og det fins smertepunkter og drama nok til mange års produksjon ennå. Moderne tysk film er ærlig. Det kan være noe å tenke på at snart 70 år etter krigen har Norge ennå ikke lagd en storfilm om Vidkun Quisling. Mens vi lager heltefortellinger som Max Manus og Kon-Tiki, akkurat som på 1950-tallet, holder tyskerne på med Der Untergang. Det er nesten så man skulle tro det var vi som var "den demokratiske folkerepublikken".
Sist sett
