– Jeg skal drepe Lue! ropte han, pressa munnen sammen til et kaldt og hatsk flir vi aldri før hadde sett maken til.
– Skal vi følge deg hjem? spurte John forsiktig.
– Ska'kke hjem, for faen!
Brått folda et smil seg ut i ansiktet hans. Han stakk hånden i lomma og dro opp en kinaputt og fyrstikker.
– Ikke her, sa George og ville ta den fra ham. Dragen trakk hånden til seg. Så stakk han kinaputten i kjeften, strøyk av en fyrstikk og tente lunta. Det freste, gloen krøyp innover mot kruttet. Dragen lukket øya, lunta var halvveis brent av, Gunnar sa noe, Ola bare stirret, Gåsen rygga bakover, Seb og jeg så på hverandre. Så løfta Dragen den tunge hånden sin og skulle ta kinaputten ut av kjeften og pælme den, vi holdt pusten, men leppene hans hang fast på papiret, jeg så helt tydelig at huden på leppene blei tøyd ut, limt fast til det røde papiret rundt kruttet. Øya til Dragen var vidåpne og redselsslagne, det tok bare et sekund, ikke det engang, så smalt det midt i trynet på Dragen. Han blei slått bakover, satt klistra til den hvite benken med et digert blodig høl rett under nesa, tenna var borte, leppene var borte, hele munnen, han stirra på oss, skjønte liksom ingenting, mens tårene strifossa nedover kinnene mot det røde krateret. Folk kom løpende, Gunnar spydde bak et tre, Seb og jeg forsøkte å forklare hva som hadde hendt.
