Vet du noe om en sigar som er blitt borte, Gunnar?
Ola begynte å hoste. Trynet til Gunnar gikk i ett med den hvite skjorta, perfekt vinterkamuflasje.
– Gjør du? fortsatte faren, stemmen var litt skarpere i kantene. Gunnar hadde allerede røpet seg, uttrykket i øya, i ansiktet, munnen, i hele kroppen, det sa alt som var å si, presist, uten å trekke fra, uten å legge til. Likevel prøvde han seg og det lød ynkelig.
– Hvilken sigar? sa Gunnar.