Bokelskere.no

Time etter time, dag etter dag, uke etter uke har jeg sittet stille i stolen i hjørnet sammen med en utmattet og sovende Ida. Til tider føler jeg meg tafatt, dum og maktesløs ved å bare sitte der og ikke gjøre noen ting. Ida våkner. Hun snur hodet langsomt og møysommelig mot stolen i kroken. Blikkene våre møtes, i stum kjærlighet og tillit. Akkurat da vet jeg hvorfor jeg sitter her. Akkurat da føler jeg meg verken liten, dum eller maktesløs, men sprekkferdig av kjærlighet. Akkurat da er jeg bare mor.