Den første tanken jeg får når noen spør meg om å være med på noe, er tanken på stolen min, at jeg da ikke kan sitte i stolen min og lese og skrive, eller mest sannsynlig stirre tomt fremfor meg. Dette uhørte atmosfæriske trykket av andres meninger, de levendes, de dødes, og de ennå ufødtes meninger, står samlet utenfor døra mi og truer med å knuse meg.