Bokelskere.no

Gretne mennesker, sier jeg til henne, er de eneste jeg er villig til å feste noen lit til. Og videre: grettenheten er den ene gjenværende form for redelighet. Enkelte mennesker er så glade og tilfredse at man nærmest må ta det for gitt at de går og bærer på en grufull hemmelighet. Kjøpmannen nede på hjørnet her er en slik type. En riktig luguber en, som alltid går rundt og smiler, som alltid virker strålende fornøyd og opplagt og som heller aldri sjenerer seg for å vise det...det er som han skryter hver gang han smiler. Det foruroligende er i hvert fall, etter min mening, nettop dét, at han alltid er det. Alltid munter, alltid vennligheten selv, alltid pratsom og hjelpsom og blid som en sol. I løpet av de hundre (er det hundre?) årene vi har bodd her, og han har holdt til der, har han vært i konstant perlehumør. Selv etter at han mistet alle fingrene på den ene hånden i en ulykke for noen år siden var han like blid. Jeg merker at jeg er blitt uhyre mistenksom overfor ham. At jeg rett og slett ikke har noen særlig høye tanker om ham. At jeg går og lurer på hva for noe unevnelig noe som ligger og slumrer, klar for blomstring, i hans myke, glatte trekk, som gir oppsynet hans et merkelig ungdommelig skjær, og dét på tross av alle rynkene som forteller en annen historie, om utalige års slit og utrettelige innsats for den latterlige lille virksomheten på hjørnet der. Jeg sier det: jeg ville ikke våge å plassere det minste grann av tillit i ham. Smilet hans får meg til å tenke på et knivblad som er blitt omhyggelig vasket etter ugjerningen.