Det kommer et øyeblikk hvor du står helt alene og vet at du har nådd bunnen av alt. Din egen fortvilelse svarer deg ikke lenger. Du må tilbake til menneskene, til hvilket som helst menneske. Du er ikke kresen i et slikt øyeblikk, for selv om det bare er for å gråte, er du nødt til å vende tilbake til utgangspunktet og begynne på nytt. Og du må la menneskene følge deg dit.