Språklig rusk om uklare følelser kan virke slipende på vår tenkning. Men når det
ikke lenger er et rusk, når det glir inn i språket som en selvfølge, har det ikke
lenger en skjerpende virkning. Stillhet er aktiv lytting. Man stilner seg selv for å
høre en lyd som er langt unna. En lyd som er vanskelig å få tak i. I en stemme
som er knapt hørbar. Hvem skal være denne hørselen? Hvem skal være den hørsel
som er trent og villig til å lytte til det mangetydige, flerstemte individet. Som
ikke lukker fortellingen til en tynn strek, med begynnelse og slutt, til en renskåret
handling, til en vilje uten skygger.