Jeg tenker ofte på at det er lagringsmuligheten som er det mest misunnelsesverdige med computerspill, sier han. Det er det som gjør at spillet vinner og livet kommer til kort. Hvor mange ganger har ikke Martin selv stått på Storheia og kikket utover Trondheimsfjorden og tenkt at hvis han bare kunne lagre nå... Det hadde vært så perfekt. Akkurat når man har truffet en søt jente, for eksempel. Du har akkurat møtt henne. Kanskje på Studentersamfundet for en uke eller to siden. Dere har ikke kranglet ennå. Du har vært med henne hjem et par-tre ganger og hun har spist frokost hos deg og dere har vært på kino og kanskje på et teaterstykke som ikke var noe særlig og dere var enige om det. Det har vært snakk om at du skal treffe foreldrene hennes og hun dine, men det haster liksom ikke. Dere småkysser hele tiden og livet kjennes lett og godt. Da trykker man på save game. Man lagrer hele skiten. Gir det et navn og legger det i en mappe som du vet du kan finne igjen. For du vet at før eller senere kommer problemene.
Sist sett
