Når et barn for første gang gjennomskuer de voksne - når det første gang demrer i et lite alvorshode at de voksne ikke har guddommelig forstand, at deres meninger ikke alltid er kloke, deres tankegang ikke alltid riktig, deres avgjørelser ikke alltid rettferdige - da legges barnets verden uhyggelig øde. Gudene er ramlet ned og all trygghet er borte. Og én ting er sikker når det gjelder guders fall; de faller ikke med måte; de knuses eller splintres eller synker dypt ned i grønn gjørme. Det er et langvarig slit å bygge dem opp igjen; de vil ikke riktig lyse og skinne mer. Og barnets verden blir aldri riktig hel igjen. Det er en smertefull måte å vokse på.
Sist sett
