Da Picasso hørte at Nesjar var norsk, sa han at “det var slettes ikke så verst”. Nesjar fant senere ut at han var den andre nordmannen Picasso hadde møtt. Den første var Edvard Diriks, sønn av Carl Fredrik Diriks, fyrdirektøren og tegneren som ble kalt Fyrdiriks. Først helt mot slutten av møtet fikk Nesjar vist frem fotografiene fra betongeksperimentene i Oslo. Piasso ble ellevill. “Du skulle sett! Det var akkurat som om noen hadde stukket ham i bakenden med en stor, spiss nål! Han hoppet i været. Løp ut på kjøkkenet og ropte til kokken at hun skulle legge fra seg alt hun holdt på med for å se på bildene. Så ut i hagen for å finne gartneren. med opprømt og høy stemme viste han ham bildene.”
Picasso spurte og grov, men ville gjerne se noe som var ferdig. “Sent i juni kom jeg tilbake til ham med fotografier av de veggene som allerede var ferdige i Høyblokken. Da ble vi enige om at jeg skulle ta med fotografiet av de ferdige veggene til ham. Likte han dem, sa han D’accord – det er bra, eller Oui – ja, greit, eller Bon à Tirer pour Carl Nesjar – anvises og overlates til Carl Nesjar. Og så signerte han fotografiet og satte på datoen. Enkelt og greit. Det var hele kontrakten. Likte han dem ikke, var avtalen at jeg skulle fjerne utsmykningene.”
Picasso skulle si ja til Nesjars sandblåsing (til Nesjars store forbløffelse). Dette ble starten på et langt og fruktbart samarbeid, som varte helt frem til Picasso døde i 1973, og resulterte i betongkunst mange steder både i Europa og i USA.