Inn kom Sanna Selbu. Hun var teamet. Denne gangen var hun iført politiuniform, og det skittenblonde håret var knyttet i en stram hestehale som dasket mot ryggen mens hun nærmet seg Willy med faste, lange skritt og holdt fram hånden for å hilse. Hun sendte ham et av disse blikkene som fortalte at til tross for at han så ut som en uteligger, luktet stramt av gammel svette og hadde stygge arr i både ansikt og sjel, ville hun ha ham. Nå.