Eg går fortare og fortare, men ho er stadig etter meg og trakkar meg i hælane og snart er vil langt framfor 17. mai-toget som berre er ein fjern dur, og vi er inne i skogen, der bjørnane glir mellom trestammene. Der pressar ho meg ned i bakken slik at kornett og klarinett fer til pises. Ho held meg heilt fast og ser meg spottande inn i augene, eg kjenner kroppen hennar mot heile min og eg forstår at det er ikkje nødvendigvis hornmusikken i seg sjølv som er problemet, men alt det den fører med seg.