Fjernt hørte jeg "Sammy" snakke til meg. Lavt og medfølende. Jeg hørte min egen stemme svare at jo - Sammy og jeg, vi skulle være brødre så lenge det var en gnist av liv igjen i oss. Før hadde det alltid vært "Frank og Herman". Det var et fast uttrykk i vår blokk: "Frank og Herman, de er uatskillelige." Nå skulle det bli "Sammy og Herman". Sammy var en god gutt, snill, forståelsesfull og trofast.
Men han var ikke Frank!
Han kunne aldri bli det!
Blod er blod!
Jeg takket Sammy - og gikk.