Bokelskere.no

Gjennom hele det mangfoldige verk går denne røde livstråd, hans navlestreng til virkeligheten - tråden kan være mere eller mindre skjult, dikteren har dog så mange ærender til menneskenes sære verden, men den er der til siste slutt. Gripende kommer dette livselementet i Knut Hamsuns diktning - og man kan jo vanskelig tvile på at det også måtte være livselementet i hans menneskelige tilværelse - gripende og uforglemmelig kommer det frem i hans siste bok "På gjengrodde stier". I denne ufattelig ensomme boken, - hva er det levende , om jeg må si: det sosiale element i den? - Det er det forhold til naturen jeg har skildret, den stille samtalen med naturen. Menneskene omkring ham, de er forundelig langt borte, de interesserer ham nok, men de engasjerer ham ikke dypt, de interesserer ham som iaktagelsesobjekter over en forunderlig avstand. Men husker De fra denne siste boken den lille granen i nabohuset til Gamlehjemmet, hvordan den gamle dikter oppførte seg med den? Det er en ekte liten Hamsunsk kjærlighetshistorie, med dens skjelmerier og underfundigheter - og i hele boken er den historien om det mest intimt personlige forhold til noe annet vesen, denne historien om grantreet