«De kalte dårlig humør for en last; det synes jeg er en overdrivelse. «På ingen måte,» svarte jeg [Werther]. «Den som skader en selv og ens nærmeste, fortjener denne betegnelsen. Er det ikke nok at vi ikke kan gjøre hverandre lykkelige? Er vi da også nødt til å berøve hverandre den gleden som ethvert hjerte iblant kan gi seg selv? Vis meg det mennesket som er i dårlig humør, men som er tapper nok til å skjule det og bære det alene uten å ødelegge gleden for sine omgivelser! ... Ve den ... som bruker sin makt over et annet hjerte til å berøve det de enkle gledene som spirer frem fra det selv. All verdens gaver og hjelpsomhet erstatter ikke et øyeblikk av ren glede som ble forsuret av en misunnelig ubehagelighet...»