Jeg vet ærlig talt ikke hva som er best. Når ting virker umulig å håndtere, skal man da bryte helt med det gamle livet? Jeg prøvde det da jeg var atten. Eller er det bedre å leve med historien sin og heller prøve å omfavne den? Vi bærer fortiden med oss alle sammen på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det.
