Ingrid fryser, helt inn i margen, det gjør hun alltid når hun står her og ser faren forsvinne. Det er årets andre dag, den tristeste av alle trehundreogfemogseksti, og den avsluttes med synet av den sveivende akterlanterna som fortaper seg innover i den brølende natta som en glo opp gjennom et piperør.