Bokelskere.no

En sti førte til elven som gjenspeilte dalsidene og de forunderlige skyene. En annen sti ledet til en høy og kraftig mur, en labyrint. Bak den var tyren. Og tyren kjempet med muren, ville stange den ned. Snøftende travet den opp og ned i labyrintens fengsel, rotet opp jorden med hornene, ville bryte ned murene som omga den, ønsket seg større virkefelt. Nu og da stoppet oksen og hev tungt efter pusten. Så vendte den øynene oppover og kikket nærsynt efter ørnen som svevet høyt og fritt mellom fjelltoppene. Lenge kunne den stå slik. Og den lignet en dyster kampesten, med blod og tanker slumrende i stenens hjerte. Men når ørnen ble borte for blikket, når ørnen steg og steg og gikk i ett med himmelen, da vendte tyren hornene ned. Likevel, ingen av dem som bodde i dalen fryktet oksen. De var vant til dens hese snøfting, dens ensomme ferd gjennom labyrinten og de endeløse angrepene på murene.
Dyretemmerens kors