Bokelskere.no

Trenger vi oss noe mer? I telefonen din hører du meg, i stuen din, jeg fyller den med lyd, jeg fyller alt: sofaen, teppet, det lille spisebordet, blomstene dine, lampene, gitarene, frokostbordet ditt, vinflaskene dine, jeg lever i det som er ditt, men ikke i deg, for i deg finnes bare du, i en mann bor bare han selv, i en kvinne finnes det liv, i hvert fall grunnlag for liv, det tenker jeg på når jeg sykler rundt i byen, i full fart ned fra universitetet, med en brosjyre om estetikkstudier i sekken, et mobilnummer til en venninne i lommen, puster, jeg tenker på å danse med deg, på å gi opp alt rundt meg for en kveld, for bare en kveld med deg, du visste ikke om jeg hadde lyst, du bare dro meg med, ikke tenk på det, sa du, noe du allerede visste var en umulighet for meg, men jeg ble med, for på den tiden hadde jeg blitt med deg hvor som helst, til Berlin, til Roma, til Tokyo og kanskje til og med Oslo, jeg hadde strakt ut en hånd uten å tenke over at det var du som tok den, og nå synger du det, at du er ferdig med meg, at nå finnes vi ikke lenger, nå reiser du på egen hånd, til alle byene jeg aldri vil få se, alle disse stedene jeg ikke trenger, med mennesker som snakker språkene jeg ikke trenger, som utstråler en vennlighet jeg ikke trenger: som forteller meg at jeg ikke lenger trengs. Jeg smiler flere meter over sykkelen, for jeg er atten nå og kan kjenne igjen en løgn.