Bokelskere.no

I hele mitt tolv år lange liv hadde jeg følt meg usigelig alene og ensom. Det var ingen steder å få trøst og varme. Ingen steder å få nærhet og omsorg. Følelsen av ensomhet ble bekreftet da mamma kort tid etter at vi hadde hatt visning på huset, ba meg om å pakke en pose med ting jeg ville ha fra rommet mitt og gå ut av huset. Hun ba meg stille meg ved søppelkassene ved veien. Jeg ble kastet ut som søppel. Alt jeg fikk ta med meg var to plastposer med noen ting fra rommet mitt. Jeg fikk ikke lov å ta med meg noen klær, så alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i. Aldri har jeg følt meg så alene og så redd da jeg forlot huset.