Bokelskere.no

I dette minner han kanskje mer om de besatte unge menn som i modernitetens første tiår satt på sine hybler rundt om i Europas storbyer og grublet, nervøse og plagede, kontinuerlig på sammenbruddets rand, slik de ble karikert av Dostejevskij og Hamsun, enn om den forestillingen vi har om barokkens frodige, svulmende, livsbejaende mennesker, men faktum er at det nettopp var her i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, at denne bestemte typen trådte fram for første gang. Giordano Bruno hørte til blant dem, René Descartes, Blaise Pascal, Gottfried Wilhelm von Leibniz og Isaac Newton likeså. For dem alle var kunnskap uløselig forbundet med deres individuelle liv, løsrevet fra den allmenne sammenheng det i utganspunktet var utvunnet fra, med alt hva det medførte av ensomhet, religiøse kriser og stormannsgalskap. Ingen har tegnet deres bilde bedre en Shakespeare i Hamlet (1604). Hamlets tragedie er kunnskapen, det er den som har rykket ham bort fra sine omgivelser, og det er hans umulige forsøk på å gjeninntre i dem stykket handler om.