Hun nikket mot gata. «Kirót Avenue, vet du hvor navnet kommer fra, Stingo?»
Han snudde seg. Jin-Jin satt for seg selv utenfor internettkafeene på den andre siden av gata. Vennene hennes, balutselgeren Arnold, AJ og Bong-Bong, fløy etter turistene. De maste til seg noen pesos og spilte dem bort på kara-krus etterpå. Det så ut som om Jin-Jin frøs, hun holdt hendene rundt knærne og presset hodet mellom lårene. Jin-Jin var en ngo-ngo. Arnold kom bort til henne med en balut og en plastpose med brus. Det var ikke så lett å spise og drikke uten overkjeve og med et stort hull i ansiktet, men hun hadde lært seg en fin teknikk. Hun hadde noen jeksler helt innerst i munnen, og de brukte hun særdeles effektivt. Det halvkokte andefosteret hadde ingen sjanse og gikk ned på noen sekunder. Brusen forsvant også nesten uten søl. Av og til hadde Jin-Jin nye øreringer, og av og til ny mobiltelefon.
«Kirót – hva betyr det?»
Jin-Jin reiste seg og satte seg i en mørk Crosswind som hadde stoppet ved fortauet. Sidedøra gled igjen. Han hadde sett Crosswinden flere ganger de siste ukene. Den dukket alltid opp seint på kvelden. Den kjørte alltid langsomt forbi ungene som lekte på fortauet.
Marissa snudde seg mot ham. «Kirót betyr smerte, Stingo.»
Crosswinden kjørte videre nedover gata.
«Dette er Smertens aveny.»
