Men så er det kanskje nettopp alle disse dyrebare stundene med Rebekka opp gjennom årene, hvor gleden over et lite smil - ja, noen ganger bare et eneste pust - ikke bare har lært meg at dype kriser er en del av livet, men også at livet selv er noe av det skjøreste vi har, og langt fra noen selvfølge. Livet kan ikke tas for gitt, like lite som kjærligheten mellom mennesker. Selv ikke den grunnleggende evnen til å ta vare på ens eget liv kan tas som en selvfølge.