Looking up, clouds form and reform. They resemble – an embryo, a departed friend resting horizontal. Or a great arm, compassionate as a spring, that if some ordained might reach and take up that linen sack and all gathered within, if only but the soul of an idea – the color of water, the weight of a hill.
Når eg ser opp, formar og omformar skyene seg. Dei liknar – eit foster, ein avdød ven kvilande i horisontalen. Eller ein stor arm, medfølande som ei springfjør, som dersom det krevst kan strekka seg ut og ta opp den linsekken og alt som er samla i han, om så berre sjela til ein tanke – fargen på vatn, vekta av ein ås.
Sist sett
