Før jeg skrudde av mobilen, sendte jeg en melding: Du vil ikke tro det. Er på et kult sted som heter Babels tårn, skal se en teaterforestilling som heter Apeplaneten. Eller omvendt. Først etter jeg hadde sendt den, husket jeg hvordan det vred seg i Ole-Jakob hver gang jeg tok den slags uttrykk i bruk, kult, corny, sykt, lik en allergisk reaksjon på falskheten i hans fars forsøk på å møte ham på hans nivå, smileyene mine, visste jeg, fikk ham til å rødme av skam.