Dog måtte hun vente; ti før midnatt var det enda farligere å fly. Og hvorhen så? Hun eide intet, og hun visste ingen vei; men der fantes vel barmhjertige mennesker etsteds som der var en barmhjertig Gud. Han visste at hva hun enn hadde forbrutt, var det ikke i ondskap, han kjente også hennes hjelpeløshet. Hun lyttet etter morens skritt nedenunder, men hun hørte dem ikke, hun skalv for å høre henne på trappene, men hun kom ikke.