Katri hadde skurt værelset over kjøpmannens butikk, hun skurte med et slags omsorgsfullt raseri, slik kvinner gjør rent når de ikke kan slå. Hun skurte bort naboens skamfulle samtaler om misunnelse og lumpne fordeler, hun skurte bort alle netters svarte tanker, og aller mest skurte hun ved terskelen der kjøpmannen pleide å stå og henge i et eller annet ærend, der sto han i sulten årvåkenhet og ventet på et tegn for å være sikker på om han kunne få fortsette å hate eller hadde det minste lille holdepunkt for sitt begjær. Værelset ble klinisk rent og nakent som et havspylt svaberg.