Fordi man ikke ventet at jeg skulle leve til godt voksen alder, hadde foreldrene mine oppdratt meg til lek. Jeg skulle ha det moro og hengi meg til livets vidunderlige sider, og glede meg så mye som mulig uten bekymring og uten redsel. Jeg skulle leve i øyeblikket uten å bekymre meg for fremtiden - kort sagt sette min lit til Gud, og hvile i troen på at det var en hensikt med min tilværelse, slik som med alle andres. Jeg skulle være like takknemlig for mine begrensninger som for mine talenter og alt jeg ellers var velsignet med, fordi begge deler inngår i en plan som ligger utenfor min fatteevne. De innså naturligvis at jeg hadde behov for å lære selvdisiplin og ha respekt for andre.
