Det litterære kunstverket er altså en “oversettelse” av alle de livets avleiringer som ligger lagret i dypet av forfatteren, alt som finnes i den fortid som han trodde var tapt, men har funnet igjen, og da er alt relevant, ikke bare tiden han har brukt til å studere kunst og arkitektur eller gruble over skjønnheten i naturen, men også all den tid han har kastet bort på endeløse middagsselskaper og håpløse kjærlighetsforhold. Alt blir materiale for kunsten, der kjærlighetens smerte forvandles til gleden ved å forstå kjærlighetens lovmessighet. Når lidelse blir glede, er det gjennom intelligensen, som under følsomhetens og følelsens tvang forvandler det partikulære (min lidelse) til det generelle (vår lidelse), slik alkymisten gjør et simplere metall om til gull. Kunstverket er altså en fremstilling av livet, men i oversatt form, og det blir kunst ved sin forskjell, den som gjør at vi kan kjenne igjen samme kunstner i hans forskjellige verk. Kunstverket beror på både forskjell og repetisjon.