I min dumhet så jeg fortsatt for meg at vi hadde hele livet spredt ut foran oss, som et blomsterbed om våren, en rad med tulipaner før de springer ut i full blomst, når sannheten var at vi var mer som potteroser om høsten, når bladene begynner å visne og forvitre og det eneste de har igjen, er å vente på vinterens forfall.
Sist sett
