Det var første gang jeg følte meg inspirert, første gang jeg faktisk fikk øye på noe dypt og dyrebart som simpelthen måtte foreviges. Hendene deres.
Den enkle berøringen av en hånd oppå en annen. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg sto ikke så langt unna dem, og knelte høytidelig ned, som om jeg var i en kirke, så hellig opplevde jeg at dette øyeblikket var.