For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betroes noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selv og vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vi i et anfall (eller en tilstand) av angst står ansikt til ansikt med det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser noe forferdelig, noe uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingenting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fra oss selv.