Og jeg tenkte, mens jeg løp, at jeg løp fra det aubergske marerittet og løp faktisk med stadig større energi fra dette ausbergske marerittet og inn mot sentrum og tenkte under løpet at denne byen, som jeg løp gjennom, så forferdelig jeg enn alltid hadde opplevd den og fortsatt opplevde den, for meg allikevel var den beste av alle byer, denne forhatte, av meg for alltid forhatte byen Wien var for meg med ett igjen den beste, min beste Wien og tenkte at disse menneskene, som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hatet og alltid kom til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg hatet Wien, men at byen aliikevel var rørende.
